Jeg er sjalu!

Her om dagen fikk jeg en konkurrent. Jeg er skikkelig sjalu. Hver gang jeg prøver å få kontakt med mannen så er fokuset hans helt andre steder. Når han snakker så er det om ting jeg ikke skjønner en dritt av. Dersom jeg prøver å legge meg tett inn til han for en kos har han allerede hendene fulle. For ikke å snakke om dersom jeg skulle være så uheldig at jeg stod i veien. - FLØTT deg, er beskjeden jeg får da. Det hele er sinnsykt irriterende, men jeg har vært med på det før og vet at det går over. Snart er jeg i fokuset igjen. Konkurrenten min er nemlig Fifa 16!

Men... Kjære Nintendo. På Fifa 17 ønsker jeg at dere gjerne ser til spill som candy crush for eksempel. Et par runder før en må vente 48 timer før en kan spille igjen hadde vært perfekt. På forhånd takk :-)

Kjære engel i himmelen

Kjære engel i himmelen

Du forlot oss så raskt,

lenge før alt var sagt.

Fint vinket du farvel,

tomme stod vi igjen.

Du var så god,

omtenksom og positiv.

Hvorfor blir de beste plukket først?

 Er det ikke hos oss de trengs?

Jeg setter meg litt her på fjellet vårt.

Husker du?

Da vi strevde oss opp?

Pustet og peste.

Men det var verdt det.

Lite visste vi at det kom en annen kamp,

som vi ikke vant.

Så da sitter jeg her,

slik at jeg kan være nær,

og vinker til deg,

du engel i himmelen.

Jeg håper du har det godt <3

Teksten er inspirert av reelle hendelser, men fiktiv :-)

Jeg er mammaen din

Du vrir på deg i sofaen.
- Er du spent? Kribler det litt i magen? Hoderisting til svar.
- Skal vi gå snart? Jeg smiler, kjenner deg godt nok til å vite at det er mange tusen sommerfugler i magen din nå. Du vil bare ikke si det, men jeg er mammaen din, jeg vet.
- Ikke helt enda, vennen min. Det er en liten stund igjen. Du flytter blikket tilbake til tegnefilmen på tv.

Hånden din kjennes klam i min. Jeg vet ikke hvem av oss som klemmer hardest. Med litt vemod tenker jeg på at jeg ikke vet hvor mye lenger jeg får holde deg i hånden. Jeg er glad jeg kan være her for deg i dag. At jeg kan følge deg disse viktige skrittene. Du skjønner det ikke helt. For deg er alt fortsatt bare en lek. Du er opptatt av kule viskelær, den tøffe sekken og at du har fått deg nye venner. Du vet heldigvis ikke om alt jeg tenker på. Om alle bekymringene jeg bærer på. Hvordan vil overgangen fra barnehage til skole gå? Vil alle de nye menneskene du nå får kjennskap til forstå deg? Kommer du til å lære ditt ABC? Og viktigst av alt, vil du trives?

Vi nærmer oss nå. De begynner å rope opp navn og tårene kommer. Ikke mine, men dine. Akkurat som jeg visste de ville gjøre. Det er en mammas oppgave å vite sånt. Du gråter ikke fordi du er redd eller lei deg. Nei, du mitt elskede barn gråter fordi du kjenner på så mange følelser på en gang. Du kjenner på løsrivelsen og forandringen, men skjønner det kanskje ikke helt. Mest av alt så gleder du deg jo. Jeg kjenner en klump i halsen. Vil ikke gi slipp på deg, jeg er ikke klar for dette, men jeg må.

De voksne tar deg imot. Småprater med deg. Sier at det er helt i orden å være spent. De hadde også gledet seg masse til i dag. Du holder meg hardt i hånden, men så ser du en kjent voksen fra barnehagen som nå jobber på skolen. Han legger armene rundt deg og trøster deg mens du hikster. Sakte, men sikkert slipper du hånden min og lar deg lede bort til skolekameratene dine. Klumpen i halsen er der fortsatt, men det er mest fordi du er blitt så stor. Tiden fra første gangen du lå på brystet mitt og frem til nå har gått så fort. Jeg elsket deg da og jeg elsker deg nå.

Det fineste minnet fra første skoledag skulle bli et blurry bilde av deg den voksne fra barnehagen <3

Du vinker tilslutt forsiktig. Sier at det går bra. Jeg stryker deg over håret og sier jeg kommer tilbake når skoledagen er over. Med skjelvende underleppe nikker du tappert. Hjertet mitt brister nesten, men du kommer til å klare deg. Jeg vet det.  Dette er bare første steg. Jeg er så stolt over at jeg får være mammaen din og jeg skal være med deg hele veien videre. Når du trenger meg så skal jeg være der og når jeg må gi slipp skal jeg gi slipp, men vit at jeg alltid vil være mammaen din, Snapp :)

(Les gjerne mitt innlegg om mobbing og Snipps første skoledag her for å forstå mer om mine tanker rundt Snapps første skoledag...)

Blod, svette og kollektivtransport

Jeg er en kollektiver De første årene jeg jobbet så kjørte jeg bil. Jeg sverget at jeg ALDRI skulle slutte å kjøre bil, jeg elsket det jo. Ting ville det derimot litt annerledes så nå benytter jeg alle kollektivtilbudene Bergen kan by på. Buss, tog og bybane. Hver eneste dag. Dette fungerer faktisk supert. I alle fall om det ikke er sommerruter eller du får akutt syke barn som må hentes midt på dagen. Skrekk og gru om disse to tilfellene inntreffer samtidig! Som det gjorde for meg på mandag.

Første dagen på SFO etter ferien så ringer de meg 1230. Snipp hadde slått seg, blødde fra hodet og de måtte nok sy. Om jeg kunne møte dem på legekontoret? Jeg hadde knapt lagt på før jeg røsket ut pcen og løp avgårde. Det var uaktuelt å ringe far selv om han kanskje var nærmere. Vi har en avtale om at jeg tar blod og han tar spy. Jeg ante ikke når det gikk tog eller bybane. og i hele skoleferien går bybanen bare hvert 10. minutt. Skulle nesten tro det bare var studenter og skoleelever som benyttet denne? Jeg tastet febrilsk på NSB appen og oppdaget at det gikk et tog 1256. Neste gikk 1358! What? En time mellom avgangene midt på dagen ut fra Norges nest største by?? Rett nok holder de på å lage dobbeltspor, men det var nesten litt uvirkelig. Videre sjekket jeg skyss appen. Kunne jeg rekke det eller måtte jeg reise motsatt vei? Det ble i så fall en reise som ville ta 30 minutter mer! Da rakk jeg i alle fall ikke frem til legekontoret. I følge Skyss skulle bybanen gå 1240. Jeg ville da ha 6 minutter på meg til toget. Det skulle holde i massevis siden bybanen stopper på togstasjonen.

Det jeg hadde glemt mens jeg var på ferie av at i skoleferien går bare halvparten av avgangene. Det vil si at den bare går hvert 10. minutt istedenfor hver 5. Dette fører ofte til forsinkelse for det er faktisk ikke bare skoleelever og studenter som tar bybanen så det blir trangt ombord og dermed bruker av- og påstigning lenger tid. Så minuttene tikket. Klokken ble 1240, så 1241 og videre 1242. Bybanen andre veien kom, men jeg tok sjansen på at jeg skulle nå det toget. 1243 kom den.

Nå hadde jeg dårlig tid. De som kjenner til bybanen vet at det er en langsom trikk. Selv om den var forsinket i ruten så hadde den ingen intensjoner om å ta igjen det tapte.  Jeg var kald i magen, svetten piplet på ryggen og stressnivået nådde nye høyder. Jeg kunne jo ikke vente en hel time på neste tog! Stakkars ungen min som blødde, hadde det vondt og kanskje måtte sy. Jeg tok meg selv i ha lyst til å lene meg fremover for å se om det kunne hjelpe på farten. Febrilsk sjekket jeg klokken på mobilen. Minuttene tikket adskillig raskere enn det bybanen beveget seg fremover. Stoppet før mitt er et stort stopp. Det var et renn av mennesker som skulle ut og inn. Jeg hadde 3 minutter igjen og folk hadde det ikke travelt. Neida, de listet seg på og av i håp om at ingen så dem og jeg hadde mest lyst til å skrike: "Se til å få ræva i gir!" Isteden løp jeg frem til dørene med det samme bybanen kom i gang igjen. Med fingeren på "åpne" knappen gjorde jeg meg klar til spurt. Typisk nok hadde jeg også gått inn i feil vogn slik at jeg hadde ekstra langt å løpe. Dørene fikk knapt åpnet seg før jeg la på sprang. Konduktøren stod klar med fløyten i munnen og jeg hentet frem adrenalinkreftene mine. Jeg skulle nå det toget! Og det gjorde jeg. Rett før dørene lukket seg stupte jeg inn. Enormt lykkelig og fornøyd meg egen innsats kunne jeg puste lettet ut og delvis hente tilbake hvilepulsen.

Jeg rakk akkurat inn på legekontoret til de var ferdig. Snapp hadde fått to sting, men var ellers ved godt mot :) Heldigvis hadde han fått følge av favoritten sin ned på legekontoret. Hun spanderte is på han etterpå siden han hadde vært så flink. Så ting ordnet seg greit, men mor vurderer om hun kanskje må avslutte sin karrière som kollektiver. I alle fall i sommerferien og mens det bygges dobbeltspor...

Bootcamp @ VG- lista

I går var det duket for VG- lista i Bergen. Jeg og en venninne tok turen sammen med noen av våre håpefulle. Jeg hadde med meg Snipp.

Guttene var spente og i forkant var det god underholdning i området. De ble riktig nok litt skuffet over en fotballkonkurranse. Her var det ingen køkultur, bare førstemann til mølle, men da hjalp det på at VG spanderte gratis is uansett om lykkehjulet stoppet her eller der.

Med mine 159 cm vet jeg alt om å ikke se noe som helst på en konsert. Det er i grunn ganske så typisk det der. Noen ganger får jeg nesten inntrykk av at jeg er så liten at de ikke ser meg i det hele tatt.

Mannen på 193 cm: Oi her var det romslig og fint gitt. Her stiller vi oss.

Meg: Hrmf.. gidder du stå på storetåen min i stedet for lilletåen min kanskje??  

Derfor ville jeg gi Snipp de beste muligheter for utsikt når han først var for konsert. Det ble selvsagt på skuldrene mine. Selv har jeg aldri fått en slik mulighet som jeg kan huske da jeg har tatt igjen det jeg mangler i høyden i bredden.

Om han ikke kom kjempe høyt så kunne han konstatere at han så mye bedre fra toppen av skuldrene mine. Vi var selvsagt ikke de eneste som løste utsikten på denne måten og det hele ble nærmest en bootcamp for voksne. Bort igjennom rekkene kunne man se flere mammaer og pappaer som utførte både knebøy, spensthopp og små dansetrinn med 10- 30 kg ekstra vekt på skuldrene. Kjenner lett antydning til gangsperr i nakke og lår i dag, ja :)

Konserten i seg selv var helt grei. Personlig var jeg litt skuffet over artistene, men ungene hadde mange favoritter på scenen. Det var en periode der vi nesten trodde vi hadde havnet på nachspiel. Heldigvis tok det seg opp igjen. Min favoritt var Astrid S. så jeg danset litt ekstra da hun kom på scenen.

Jeg håper virkelig ikke det er mitt hode Snipp har fått med på bildet her. Jeg kan umulig ha så mange grå hår! 

Bergen viste seg jo også fra sin nestbeste side, ingen regn! I utgangspunktet var prognosene dårlig og mange avlyste turen da det var meldt storm og skikkelig uvær. Det falt ikke en dråpe under hele tiden vi var der. Om en ser bort fra den duen eller måken som klarte å sikte seg rett inn på regnjakken min. Sukk. Alt i alt var det en svært vellykket kveld. Veldig trangt på toget hjem siden NSB ikke hadde personale til ekstra togsett, men pytt. Det står vi i etter en sånn kveld :)

Medisin mot irritasjon

Kjente at jeg var litt irritert,

men været var jo så fint.

Tok på meg shorts og bikini og 

la i vei opp hjorteløypen.

Fikk ny rekord!

Juhu!

På toppen plasket det ned.

Digre regndråper 

og jeg var jo for dårlig kledd, 

men humøret var i alle fall på topp igjen :-)

Endelig varmt nok for shorts!

Deler min sommerlåt nummer 1 i år med dere. Får ikke nok av denne :-)

Bøker på øret

Jeg er en Buzzador. Det vil si at jeg er en slags tester hvor jeg får prøve og vurdere ulike produkter. Denne gangen har jeg fått lov til å teste Storytel.

Storytel er en streamingtjeneste for bøker. Hovedsakelig lydbøker, men de har også e-bøker. Jeg har lenge tenkt at jeg burde teste lydbøker så dette passet i grunn perfekt. Grunnen til at jeg har utsatt det er at jeg har vært skeptisk. Lesing er noe jeg elsker og jeg brukte lang tid før jeg våget meg ut på e-bøker. Bøker kommer i papirform. Basta! Nå derimot er jeg hekta.

Med lydbøker er det likevel litt flere faktorer som spiller inn. Blant annet den som leser. Jeg kunne heller ikke se for meg at jeg kunne leve meg like godt inn i historien som når jeg leser selv. I begynnelsen var det litt rart. Det virket så bortkastet at jeg skulle "lese" bok uten å ha noe å bla i, men så fant jeg ut at det var det geniale! Jeg kunne faktisk gjøre noe samtidig som jeg fikk med meg en bok. Bake, vaske og rydde med bok på øret. Helt topp! Merker likevel at jeg sliter litt med konsentrasjon til tider og får ikke helt med meg historien. Jeg savner litt følelsen av å være inne i historien, for det merker jeg at jeg ikke klarer på samme måte med en lydbok.

Storytel kan lastes ned som en app på telefon eller nettbrett, men det kan også streames fra pc. Det er med andre ord veldig lettvint. Jeg syns likevel ikke utvalget av bøker er spesielt godt. I alle fall ikke på norsk. Til 169 kroner måneden burde det vært bedre utvalg mener jeg. Utvalget på barnebøker var jeg derimot fornøyd med. Ungene liker godt å høre på lydbøker når de legger seg, nå kunne de endelig høre på nye! Jeg vurderer sterkt Storytel til ferien når vi skal på bilferie til Danmark :-)

Dersom du har lyst til å teste Storytel så kan jeg gi bort en gratis bok til deg. Det er helt uten forpliktelser og du binder deg ikke til noe. Send meg en e- post på drommelykke (at) gmail.com eller legg igjen et spor i kommentarfeltet her innen lørdag. Sjekk ut Storytel og se om du finner en bok du vil teste.

Meld deg gjerne som Buzzador du også!

Hjemmelaget playdough

Det er den 7. juni. Sola skinner og barna leker ute hele dagen. Kjøkkenet er overfylt med skitne kjørler. Vi har det så travelt med å komme oss ut i det deilige været at vi ikke rekker rydde. Vaskerommet derimot er nesten tomt. Takket være kombinasjonen god klestørk og behovet for minimalt med klær! Livet er godt dere!

Neida, jeg tuller selvsagt. Ikke med at livet er godt, men resten! For her i Bergen drukner vi. Det finnes ikke regntøy som har sjanse til å holde ute de mengdene vann som faller fra himmelen. Hver eneste dag kommer det derfor inn nye doser søkkvåte klær. Vaskerommet drukner faktisk snart også. Her om dagen måtte vi til og med hente frem ullen! Og det er ikke på grunn av lyset vi ikke får sove om natten. Neida, mørke skyer skjuler lyset godt, men regnet faller så tungt til bakken at det høres ut som støy! Tapp, tapp, tapp, tapp... AHRG! Til og med katten er blitt deprimert, og mor selv lider visst nok av d-vitamin mangel. Så rart! :)

Ungene er møkk lei av å være inne og vi har spilt samtlige spill vi eier minst fire ganger. De krangler så støvdottene fyker og neste gang jeg hører " det var ... som gjorde det", tror jeg at jeg tar til tårene! Fytti katta altså. Jeg har ALDRI vært værsjuk, men nå røyner det på her!

Så i dag måtte jeg være litt kreativ. Minstemann elsker playdough, men for en tid tilbake kastet jeg siste rest med uttørket leire. Heldigvis er dette noe som helt fint kan lages selv. Det har jeg også gjort før. Basen er som vanlig trolldeig hvor en tilsetter litt sitronsyre før en koker massen til den blir seig og gummiaktig. Nytt denne gangen var at vi laget fargen selv. Spesielt kjekt for litt eldre barn om de får være med i prosessen :) Vi laget fire farger. Rød, gul, oransje og blå. Den oransje ble ikke så bra da gulrøttene mine hadde litt blek farge tydeligvis. Om du vil lage fargene selv så følger oppskriften her:

Basen er alltid 250 ml vann. Tilsett så:

1. Rød: Skall av 2-3 rødløk. Jeg hadde også i noen frosne bringebær og litt rød paprika.
2. Gul: 3/4 ss gurkemeie
3. Oransj: En grovraspet gulrot.
4. Blå: 2 ss blåbær. Ved å tilsette litt natron kan en få blåfargen mer blå enn lilla, men vær forsiktig. Jeg ble litt ivrig og fascinert over eksperimentet så min blå ble nesten svart! 

Når fargene er laget er du klar til å lage playdough. Finn en kjele og tilsett:

1 dl mel
1 dl farget vann
0,5 dl salt
1 ts olje
1 ts sitronsyre

Kok på svak varme så det ikke svir seg. Bruk en slikkepott eller sleiv og dra massene innover mot midten rundt hele veien. Tilslutt vil det klumpe seg sammen og bli til en ball. Da er den ferdig. Avkjøl den litt før du knar den lett sammen.
Litt arbeid, men egentlig veldig enkelt og ungene kommer til å være opptatt i timesvis. I alle fall var minsten her i huset det :) Om du ikke gidder lage fargen selv funker det helt fint å bruke vanlig konditorfarge til å farge vannet med.

Ønsker alle en fin ny uke!

//inspirasjon er hentet hos MommyPotamus

Minner om musikk på kassett

Jeg er blitt oppfordret av en venninne til å høre mer på radio. Hun er ganske lei av at jeg ikke følger med. Hver eneste gang jeg deler mine fantastiske musikkfunn så får jeg til svar: "Fin ja, men drittlei den for fire måneder siden." Så nå hører jeg på radio. Spørs om hun syns det ble noe bedre da jeg forleden gjenoppdaget min desiderte ungdomskolefavoritt på radioen. O lykke!

Straks ble jeg kastet 20 år ( herregud, nå følte jeg meg sinnsykt gammel!) tilbake i tid . Hver fredag var det diskotek. Det var brus, slowdance og sinnsykt høy musikk. Utvalget var variert, men jeg hadde en sang jeg bare digget. Dessverre viste det seg å være vanskelig å få tak i denne sangen. Natt etter natt lå jeg klar med fingeren på rec på kassettspilleren i håp om at nattønsket skulle spille nettopp denne sangen. Noen ganger gjorde de det, men sangen ble ofte ødelagt fordi jeg trykket for seint eller for tidlig. Det var jo begrenset med plass på en kassett så en ville jo ikke ha med radiovertens snakking. Da var det bare å vente på nytt. Mest sannsynlig tok det uker før den ble spilt igjen. En stund var fetteren min  DJ på dette diskoteket og da var jeg så heldig at jeg fikk låne cden med meg hjem. Sangen ble tatt opp på kassett og spilt om igjen og om igjen. Endelig var den min! Hver gang jeg ville høre den var det bare til å finne rett kassett, sett inn side A eller B og spole til sånn ca der sangen skulle være. Som oftest kom en alltid litt forbi, så da måtte en spole andre veien igjen og da kom en selvfølgelig midt inne i sangen. Alternativt kom en inn i en annen sang og så husket en ikke om den var før eller etter den sangen man skulle ha. Ja, med mindre en hadde vært flink til å skrive dette ned uten på etuiet, men det hadde en jo aldri om en tok opp fra radio. Febrilsk studerte jeg mengden på båndet for å kunne regne meg fram til akkurat når sangen begynte. Det slo alltid feil. Alltid. Så da måtte jeg velge om jeg ville høre halve sangen ferdig før jeg gjorde et nytt forsøk, eller så måtte jeg hører deler av den sangen som var før. Vanligvis hadde en mer eller mindre allerede hørt hele sangen oppstykket i deler før en endelig klarte å treffe blink på der sangen startet. Fryktelig irriterende da, men nå er det et fint nostalgisk minne. Innimellom spiste også kassettspilleren båndet og da var det krise! Tenk om det ble krøll på båndet? Eller enda verre, at båndet satt så godt fast at det revnet? Da vet jeg ikke om jeg hadde overlevd. For som sagt, det var IKKE lett å få tak i denne sangen som jeg danset lykkelig til iført slengbukse, lang hvite skjorte med vide ermer og  rosa vest. Noen ganger hadde jeg også hatt.  Takk og lov for at det ikke fantes mobilkamera tidlig på 90- tallet sier jeg bare :) 

Det var med andre ord litt av et arbeid med å få lytte til favoritten så ofte en ville den gangen.  Nå var det to tastetrykk så hadde jeg lagt sangen til på spotify og jeg kan herved nyte den så ofte jeg vil. Spot on hver gang. Uten spoling. Jeg kan til og med sette på repeat så går den om og om igjen helt av seg selv. Ingen tvil om at musikk er blitt lettvint. Det er vel en grunn til at mange av oss konstant har slike festet i ørene:

Lurer du på hvilken sang jeg elsket over alt som tenåring? Du finner den i videoen under her og nå tror jeg jammen jeg skal finne den frem på spotify :)

When life give you lemons...

... Run..

Siste del av jobbdagen i dag var det stille, og sånn helt ut av det blå rullet et tungsinn inn over meg. Jeg er ikke sikker på hvorfor, men det er mye som har skjedd både på jobb og privat. Det har vært travelt, det har vært dødsfall og det har vært utfordringer med ungene, men jeg har liksom ikke tatt meg tid til å reflektere over det. Nå begynner ting å roe seg, ting faller på plass og jeg tror i dag var en bivirkning av det. 

Heldigvis har jeg funnet min terapi. Løping. Jeg elsker fortsatt styrketrening, den kjennes godt i kroppen, men det er løpingen som gir meg ro i sjelen. Tanker kan flyte og jeg finner ny energi. Løping er mitt happyplace, min form for mindfullness. Så da jeg kom hjem i dag så løp jeg. Ikke så langt og heller ikke så fort, men det hjalp. Med Rammstein på øret gikk motbakkene lett! Nå håper jeg på en god natts søvn og at morgendagen skal bli bedre..

Peace out og god natt! :-)

Fotballtur til Liverpool

Liverpool..

... byen hvor voksne menn blir gutter igjen...

...der jentene går i miniskjørt og høye hæler selv om det er så kaldt at de blir blå...

...byen hvor det føles som om du går mot folkemengden uansett hvilken vei du går...

...hvor det jevnt over lukter litt promp på grunn av alle turistmagene som ikke er tilvent erter og bønner...

...byen hvor klimaet er svært skiftende. Husk derfor både ull og shorts...

...stedet hvor du alltid føler deg hjemme. Er du lost er det alltid noen som spør om de kan hjelpe...

Albert Dock

Det begynner allerede på flyplassen. Mennene som skal til Liverpool for å få drømmen sin oppfylt kan lett plukkes ut. Smilet sitter løst og du kan skimte sommerfuglene utenpå kroppen. Forventningene er skyhøye. Kjærester, koner og barn har de forlatt hjemme. Som kompensasjon skal de i løpet av turen legge igjen tusenvis av kroner i en eller flere av LFC butikkene på gaver til de hjemme. Sjelden har jeg sett menn så entusiastiske i en shopping situasjon!

Noen få menn har kone eller familie med. Slik som min mann hadde nå. Som en sånn supporterkone føler du deg litt ensom på direkteflyet til Manchester en sen fredagskveld. For der er det jammen ikke mange av det kvinnelige kjønn! Om mannen din spør bør du likevel bli med. Ta gjerne med hele familien! Liverpool kan by på så uendelig mye mer enn fotball. De har Beatles, de har shopping, de har arkitektur og masse historie. For barn kan noen timer lett bli slått i hjel på World Museum hvor de blant annet har både akvarier og dinosaurutstilling. Sentrumkjernen er liten og du kan komme deg til fots fra en ende til den andre i løpet av et lite kvarter. Det er med andre ord en by som man enkelt finner frem i.

Dinosaur på World Museum

Når helgen er over møter du garantert  igjen mange av de samme ansiktene som du så på veien til. De føles litt som gamle kjente. Det er et slags fellesskap. Vi har sett Liverpool vinne på Anfield sammen. Ansiktene er kanskje litt mer slitne og trøtte, men likevel lykkelige. Adrenalinet raser fortsatt gjennom kroppen. De har masse som skal fortelles til alle hjemme. Ikke minst gleder de seg til ansiktsuttrykket på ungene når drakter merket med Coutinho, Henderson, Sterling, Mignolet og andre helter skal deles ut. Spesielt gleder de seg kanskje til å vise konene at de endelig engasjerer seg i innredning. Skilt, bilder, sengetøy og klokker. Tipper konen blir kjempeglad! :) 

Utsikten fra rommet vårt på Albert Dock

Jeg kan bare si: Liverpool i mitt hjerte. We' ll be back! :)

Hashtag Amsterdam

Forrige helg var jeg i Amsterdam sammen med jobben. Det var veldig kjekt og lattermusklene fikk virkelig trent seg. Vi bodde et stykke utenfor sentrum så det ble ikke alt for mye sightseeing på oss inne i byen, men litt fikk vi nå sett og gjort likevel :-)

Amsterdam kan med andre ord anbefales :-)

Følg gjerne Drømmelykke på facebook og instagram for flere oppdateringer! :-)

Sorg. Savn. Livet.

Kjære bestemor og bestefar.

Så gjerne jeg skulle ønske dere fortsatt var her. Hver eneste dag savner jeg dere. Selv om du, bestemor, har vært borte lenge. Det er så mye mer vi skulle ha gjort. Så mye vi skulle ha snakket om. Ingenting er som det var. Uten dere er vi annerledes. Kanskje er vi sterkere fordi vi har mistet det umistelige? 

Dere var kjernen. Opphavet.  De vi samlet oss rundt. Når vi lurte på noe vi selv ikke kunne svare på var det dere vi spurte, og dere hadde svar. Du, bestefar, var opptatt av biler. Nye biler ble vurdert, studert og beundret. Jeg tror du hadde likt vår nye bil. Du var den første jeg tenkte på, men så kom jeg på at du ikke lenger er her med oss. 

Heldigvis har vi bilder, filmer og minner som vi kan hente frem. Jeg ser mennesker som smiler og ler. De er lykkelig. Det er oss. En svunnen tid som vi nesten ikke husker. For det er så lenge siden. Eller, er det ikke det? Tiden er evig, men samtidig kort. Vi sier vi har så dårlig tid, likevel tror vi at vi har uendelig av den. Vi har ikke tid til å hilse på. Vi har ikke tid til å være en venn. Vi har ikke tid til å spørre om alt vi lurer på. Det kan vi gjøre senere. Men så, plutselig, er det for sent. For det er livet. Vi vet aldri når det er for sent. 

Takk for alt dere var bestemor og bestefar. Jeg lover at jeg skal huske, og at jeg skal bli flinkere til å forvalte tiden. Jeg lover at jeg skal leve. 

// Del gjerne om du har noen du gjerne skulle hatt mer tid sammen med.

Siste mann i mål er en skilpadde

25. april arrangeres maraton i Bergen. Jeg står selvsagt ikke i veien for en utfordring og er påmeldt! Før noen tenker "wow så sprek hun er!", så må jeg få presisere at jeg er på stafettlaget til jobben min og skal definitivt ikke løpe et helt maraton.

Jeg har ønsket meg første etappen som er på 3,3 kilometer og dermed den lengste. Det er sånn passe utfordrende tenker jeg. Om jeg får den gjenstår og se. Selvsagt klarer jeg det, det er tempoet jeg er bekymret for. To onsdager på rad (hadde fri i går da) har vi nemlig løpt 5 kilometer av løypen hver gang. Det vil si at vi er kommet til ca 10 kilometer. Jeg var bekymret for om jeg skulle våge å være med fordi jeg garantert kom til å bli sist, men tok sjansen.

Bekymringen var ikke ubegrunnet. Jeg var desidert sist! Begge gangene... Og helt tydelig den med dårligst form. Den sprekeste av oss er utnevnt til PTen vår og første gangen løp (gikk) han pliktskyldig sammen med meg, men andre gangen tror jeg han ga opp. Det eneste jeg så til dem var ryggene deres et sted langt der fremme! Men men...  Man kan jo bare velge å se positivt på det og legge seg i hardtrening! Satser i alle fall på at jeg løper raskere enn noen motstandere på selve løpsdagen...

Vurderte sterkt å legge inn noen unnskyldninger om korte bein og sånt her, men det ville jo blitt for dumt! Så i noen usette øyeblikk stoppet jeg opp for å knipse noen raske bilder av utsikten fra den vakre Fjellveien i Bergen. Så kunne jeg skylde på dokumentering av treningen.... Eh.. ja.. *kremt*

Sol i alle fall!

Hvor ble de av??

Bergen <3

Lykken er en overnattingsgjest... eller tre

Før helgen fikk jeg spørsmål fra min svigerinne om vi hadde mulighet til å passe nevøen og niesen vår. Jeg nølte selvfølgelig ikke med å si ja. Faktisk så hadde jeg tenkt på det for ikke så lenge siden at vi nettopp burde gjøre det. Invitere til overnattingsbesøk altså.

Ungene ble i hundre. I alle fall Snapp og Snute da disse fire er jevngamle. Snipp var litt mer sånn: Hvem skal jeg ha på overnattingsbesøk da?? Og siden vi har villa på 99 kvadratmeter og i alle fall flust av hjerterom inviterte vi like godt nok en gjest. Tipp topp stemning fra alle kanter!

Det ble selvsagt hæla i taket, høyt toneleie og mor burde investert i øreklokker... Eller.. nei, vent litt! Med seks barn i huset var det så stille at man nesten kunne høre en knappenål falle! Jeg måtte jevnlig sjekke at de faktisk var der og ikke hadde rømt...

Seks barn er jo ingen sak utbrøt jeg til mannen mens jeg lykkelig slurpet i meg kaffen som fortsatt var varm. Nei, nei svarte han før han forsvant på cup med Bonusen. Tilbake satt jeg med seks barn fra åtte år og nedover. De var jo som engler og jeg var egentlig ganske høy på meg selv over hvor bra dette gikk.

I alle fall fram til leggetid..

Da var det selvsagt to stykker som ikke var spesielt giret på å sove. Typisk nok var det en på hvert rom, men etter litt "hysjing" og "nå må vi sove" fant de roen og sovnet. Litt av sjarmen med overnatting er uansett litt for sen i seng, fnising og prating i sengen før man sovner :-) Det er liksom litt obligatorisk at man skal være litt trøtt dagen etterpå en overnatting. Jeg var dog ikke helt forberedt på at det var jeg som skulle være zombien. Søndagen kom plutselig mye tidligere enn jeg liker!...zzz...

Pannekaker til frokost!

Jeg tror barn har godt av å være på overnatting. Om de vil selvsagt. Det å overnatte kan være annerledes enn å bare være på besøk noen timer. De lærer at det finnes andre regler enn hjemme. Eller kanskje de samme? De får øvelse i å respektere andre voksne, og kanskje får de nye utfordringer?  Selvsagt skal det være mest kos og kjekt, men når man har egne barn så må neæsten reglene gjelde for alle. Som om at en må rydde opp etter seg. Dumt om den regelen bare skulle gjelde for mine. Som tante/ onkel er det verdifulle bånd som skapes i slike sammenhenger. Jeg husker bare mine egne overnattingsbesøk hos tanter/onkler og søskenbarn. Fantastiske minner! Jeg håper jeg kan skape slike minner med mine tantebarn også! :-)

Jeg tenker likevel jeg venter noen uker med å gjenta suksessen siden jeg til tross for snille barn sovnet helt utslitt på sofaen i går kveld!

Fortjent kvelds!

Kunsten å kunne si nei

Mine foreldre lærte meg folkeskikk og fortalte meg at man måtte møte andre med respekt og høflighet. Personlig mener jeg de gjorde en svært god jobb. Jeg klarer meg for eksempel utmerket i jobben som kundebehandler. Det er bare en ulempe. Jeg har store problemer med å si nei. I tillegg er jeg veldig lettlurt. Begge disse to til sammen utgjør en dårlig kombinasjon.

Her kan vi nevne i fleng. Lotteri i syden, tran som blir solgt på et gatehjørne, boksalg over telefon, forsøk på oppsigelse av abonnement som plutselig blir til forlenget bindingstid osv. Jeg er slett ikke impulsiv og i det jeg  forlater åstedet eller legger på blir jeg både kvalm og uvel. Men lærer jeg av det?

Nei...

I dag var jeg og Snapp i byen for å kjøpe sko. Etter å ha tenkt i månedsvis slo jeg endelig til på et par sko jeg har siklet på lenge. Med hver våre par sko i boks gikk vi med raske steg mot toget. Det vil si. Jeg gikk raskt og Snapp luntet etter. Og da.. typisk nok blir jeg offer for nok en sånn hjørneselger. Vanligvis får jeg gå i fred når jeg har ungene med, men uheldigvis så han ikke Snapp. Dagens tilbud var body scrub.

Forsiktig forsøkte jeg meg på at jeg måtte nå et tog, men dette tok bare fem minutter. Selvfølgelig. Og det kunne jeg jo ikke si nei til. Den profesjonelle hudterapeuten undersøkte hendene mine grundig og konkluderte med tørr hud som jo passet perfekt med denne skrubben! Det var jammen bra. Han pratet i vei på en miks av norsk og engelsk. Passet på å fortelle meg at jeg hadde både vakre øyne, vakker hud og at han helt klart foretrakk brune øyne framfor blå. Igjen flaks at jeg hadde brune øyne. Komplimentene haglet så jeg ble helt ør. På toppen av det hele syns han jeg var så vakker og snill at han ville hjelpe meg med å bli kvitt de kvisene jeg hadde. Så jeg skulle få, ja få! En ansiktsvask som kom til å fjerne disse på et svusj! Og alt dette skulle jeg få til den nette pris av 600 kroner. Det var med 200 kroner rabatt!

Mannen: Now, say your halleluja, lady!

Jeg: Eh.. Nei, jeg tror ikke jeg skal ha...

Mannen: Er det for dyrt?

Jeg: Eh.. ja, du ser jeg har fire barn .. (ror desperat)

Mannen: No worries, I'll check ( stirrer blankt på skjermen i 30 sekunder) Okei, du kan få min discount og da blir the price 500. Now, halleluja lady?

Jeg: Tror ikke jeg vil ha...

Mannen: 350! Only for you!

 For å si det sånn... Jeg rakk aldri toget, men er i alle fall eier av en fryktelig dyr scrub med salter fra dødehavet! *sukk*

Vår i Bergen

Endelig ser det ut til at værgudene har forbarmet seg over Bergen og gitt oss vår. Riktig nok hadde vi en fantastisk sommer og høst, men det er liksom glemt. Nå er det våren som gjelder. Ungene lurer på om vi ikke kan gå på stranden for å bade. Det sier jo litt om hvor ofte vi har sol.. Badingen må vi nok vente litt med, men det er deilig å kunne være ute uten å få neglebitt og urinvesinfeksjon. Det å kunne se smilende barn med kinn farget røde av frisk luft og ikke av frost gjør en mor varm om hjertet. Snute synger lykkelig om lille Måltrost som er så glad om og om igjen for det er den eneste setningen han kan, men det går fint. På onsdag så jeg til og med en sommerfugl! Jeg kvapp litt for jeg trodde jo det fortsatt var vinter, men der satt den lille, fine bevingede krabaten og minnet meg på at vi går mot lysere tider. Pappaen min sendte meg en snap i går med bilde fra utsikten hjemme og teksten: Hva er dette?? Jeg skjønte det ikke først, men det var solen han mente :) Utrolig hva dette lyset på himmelen gjør med oss. Og i kombinasjon med gresset som sakte blir grønnere, blomster som våkner fra dvalen, barnelatter i gaten og møkkete sko i gangen blir følelsen nesten magisk.

Unnskyld våren! Jeg har alltid sagt at høsten er den beste årstiden. Jeg tok feil. Våren, jeg elsker deg!

Sukkersøtt og sukkerfritt

Ute river vinden i taket. Jeg kan høre regnet piske mot ruten. Det er storm. Et vindkast løfter gardinen og sender et kaldt gufs gjennom rommet. Jeg grøsser og trekker dynen tettere rundt meg. Liker ikke sånt vær. Leter etter den varme kroppen din. Finner den og kryper tett inn til deg. Mage mot rygg. Du puster lett. Er langt borte i drømmeland. Bare sukker svakt i det de kalde føttene mine sniker seg inn mellom bena dine. Hånden min hviler mot brystet ditt. Kjenner det hever og senker seg i takt med hjerteslagene. Kroppen min fylles av glede. Så heldig jeg er som har deg. Du som er min trygghet og styrke uansett om det stormer eller er solskinn. Jeg vet alltid at du er der for meg. Å som jeg elsker deg! Jeg kryper nærmere. Pusten din er søvndyssende så snart sovner jeg trygt i varmen din.

Ikke sukkersøt pai

( Nok til 2 små skåler)

1 dl blåbær

1 dl kesam

Ca 1 dl havregryn

Vaniljestang eller vaniljepulver

En ss sukkerfritt eplesyltetøy

Ha blåbær i bunn. Jeg brukte halvtinte. Bland kesam med vanilje og legg over bærene. Strø over havregryn blandet med eplesyltetøyet. Om det ønskes en sprøere topping kan du riste havregrynene noen minutter sammen med eplesyltetøyet på en stekepanne eller lignende før du heller det over.

Stekes på 200 grader i 30 min.

( Denne kan også lages i en søndagsvariant. Prøv gjerne med epler! Til en stor paiform trenger du 3- 4 epler, 200 gr smør, 200 gr sukker, 200 gr mel. Bland smør og sukker før du blander i melet slik at det blir smuldrete. Hell over eplebåtene, strø over kanel og stek på 200 grader i 30 min. Så enkelt! For ekstra spenst tar du først på 2/3 av smulderet, tar på noen klatter vaniljekrem før du heller over resten av smulderet. Så enkelt, men så godt! Her forsvant den før jeg rakk å ta bilde. Denne paien var nemlig et uhell siden jeg manglet egg da jeg skulle lage eplekake..

)

Løp som en tyv

Okei... Historien jeg skal fortelle er kanskje ikke helt sånn, og ja, den engelske versjonen er best.

Dere som kjenner meg og som har fulgt bloggen en stund vet jo at jeg liker en utfordring. I fjor vår var det Bergen- Voss i spinning versjon og Stoltzen. På sistnevnte hadde jeg bloggepause så den har jeg ikke skrevet noe om. I år klinker jeg til med Bergen City Maraton! Riktig nok bare stafett, men jeg skal love at det kan være utfordrende nok for en som både er baktung og kortbeint! Jeg har en drøm om å få første etappe og den er på 3,3 km så det er ingen grunn til å ligge på sofaen denne våren heller!

I går bestemte jeg meg derfor for å løpe 3 km for å se hvor lang tid jeg brukte. Mannen er også begynt å løpe så han tipset meg om en løype. Med friskt mot la jeg i vei. Det var selvsagt ekte bergensvær og jeg ble både våt og kald før den første kilometeren var gjennomført. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette blir tungt, men plutselig var to kilometer passert! Da kunne jeg jo ikke gi meg. Jeg skulle klare tre. Tre kilometer kom. Da var jeg midt i løypens lange oppoverbakke. Etter planen skulle jeg pause nå, men jeg tenkte: Pokker heller! Jeg SKAL opp den bakken. Så jeg fortsatte. Den røde mannen på skulderen som vanligvis forteller meg at jeg ikke kan ble så imponert at han faktisk heiet! Etter det var det ikke et alternativ å stoppe. Jeg løp hele veien hjem. 5 kilometer til sammen! Til og med den siste bakken opp som er så lang at det regnet i bunnen og snødde på toppen!

Helt sykt god følelse! Så høy på meg selv da jeg ramlet inn dørene. Skikkelig mestringsfølelse når man klarer noe man egentlig ikke hadde trodd selv. 5 kilometer er riktig nok ikke ekstremt langt, men et sted må man jo begynne og det føles veldig godt å se at en blir bedre og bedre :-) Jeg har sagt det før: kan jeg, ja så kan alle! Det føltes derfor ekstra fortjent å finne veien inn i en varm dusj i går, etterfulgt av en kvelds i regnbuens farger.

O' deilige helg

I dag er det lille Lørdag. I tillegg til at man da har en god unnskyldning til å spise sjokolade ( i alle fall i følge fjortisen i huset) så betyr det også at helgen nærmer seg! O' du deilige helg!

I helgen kan man nemlig sove lenge! ( I alle fall til et sted mellom syv og halv åtte, kanskje åtte om man er skikkelig heldig! Da blir man vekket med hornmusikk og jubalong og kommandert ut av sengen om det er din tur til å stå opp eller ei.)

Det er også i helgene man har god tid til å være sammen. ( Spesielt blir det utvekslet mange viktige samtaler om forsvar, angrep og taktikk på vei til ulike sportslige arrangementer dersom barna driver med slikt. Helst bør det skvises inn minimum to hver helg slik at man får utnyttet både lørdag og søndag fullt ut.)

Helgen kan fint brukes til å slappe av og gjøre kjekke ting man ellers ikke får gjort. ( Vaske hus, vaske klær, pusse opp, dra på teater, kino, museer, fjellturer, bygge lego- pass for all del på at du har noe du kan gjøre hele tiden!)

I ukene må man gjerne ha middag som går fort, men i helgene har man tid til slow food og god mat fra bunnen. Deilig! ( Viktigste er jo at barna får det de liker så hamburger, pizza og hot dog er perfekt helgemat. Og så må man selvsagt ha egen middag til de voksne.. Det blir gjerne kjøkkentjeneste hele ettermiddagen, men det er det jaggu verdt!)

Deiligste av alt er at vi voksne kan være litt lenger oppe i helgene og dermed får mer egentid sammen <3 ( Han: Skal vi se film? Jeg: Ja, det kan vi godt! *Tre timer senere* Zzzzzz... Jeg: Oi, filmen er visst ferdig! Skal vi legge oss?)

Helger er deilig altså! Likevel så er det nå godt at hverdagen kommer også... Ja, man kan jo lett bli for slapp av for mye helg mener jeg!

Besøk på 4H gård

God helg i vente! :-)

Ut på tur

Etter nesten to litt for intense uker bestående av 1 stk dødsfall, 1 stk begravelse og ikke mindre enn 3 barnebursdager og 1 familiebursdag kan jeg skrive under på at temperaturen var høy hjemme på søndag. Noen av oss trengte en luftetur. Riktig nok var det snø ute (masse snø!), men jeg trodde ikke det skulle bli noen hindring. Snute ville gå på fjellet og jeg sa vi skulle gjøre så godt vi kunne. Snapp bestemte seg i siste liten for at han ville være med. Så da gikk vi.

Hjelpe og trøste meg. Jeg som trodde snøen var barnas beste venn tok kraftig feil. Det hørtes nærmest ut som om de ble utsatt for terror! Det var sutring og klaging for det var visst både kaldt og vått ( virker neimen ikke som om det er et stort problem når de kommer hjem med trailerlass bestående av våte klær fra barnehagen). Jeg som hadde trodd at den annerledes stien som snøen laget skulle være en gøy utfordring måtte bare bite i det sure eplet. Vi snudde rett og slett og gikk hjem igjen.

#friluftsfamilien du liksom....

Det mørke huset

Huset står der mørklagt og stille. 

Det ventar på nokon som aldri kjem. 

Lydar som før fylte huset er no berre eit ekko i tid. 

Lukkeleg latter då huset var nytt. 

Glede og forventning etter kvart som små barneføtter trippa over golvet. 

Barneføtter som dansa i grøne enger og barnerumper som sklei nedover kvitkledde bakkar. 

La igjen gras, mold og snø i gongen. Skitne barnehender som satte spor over alt. 

Og ei som vaska det vekk.

Den velkjente ringeklokka som stadig vekk kimte, stega som gjekk over dørstokken. 

For ingen venta på at døra vart åpna, her var alle velkomen! 

Ungdommelig moro som fekk finkoppana og glasa i veggseksjonen til å riste. 

Før barneføtene igjen tok over. 

Kaffi og kaker. Skjever med egg og te i koppen. 

Aldri skulle ein reise heim att svolten. 

Ei god bestefarhand å holde i. Så stor at barneneven nesten forsvann. 

På natta vart huset fylt av fredelige snork, så uendelig trygt og godt.

 Julemat, nyttårsfest, bursdager, men flest kvardagar. 

Solskinnsdager i hagen med kaffikoppen i den eine handa og vafler i den andre.

Dei var to som gjorde dette huset til ein heim. 

Først reiste den eine, og det vart stillare. 

Så reiste den andre. 

Ein siste gong var barneneven i bestefarhanda. 

No var det min tur til å vere der for deg.

Treningspreik: Komme i gang

Dette blir nærmest en slags dobbel betydning siden jeg er en relativt elendig blogger for tiden. Mer korrekt: ikke-blogger. Jeg håper likevel at det snart skal bli bedre og åpner derfor bloggåret 2015 med litt treningspreik.

Ja, for tror dere ikke at et eller annet mystisk har foregått inne i skapet mitt i løpet av høsten? Klærne mine har krympet!

Hmmmm... T-skjorten rekker ikke ned jo!

Det kan selvfølgelig ha noe med at jeg startet julefeiring sånn ca i begynnelsen av november. Så som 80 % av alle andre har jeg nå startet året med forsetter om å nå målet om sommerkroppen 2015. Det blir trening og sunn mat. Selvfølgelig.

For å kickstarte det hele begynte jeg å følge opplegget til Fitfocuse "Fit på 30 dager". Easy! Spesielt fornøyd med at det er fullt utstyrt med en meny som inneholder normale matvarer som en til og med finner på en dårlig utstyrt butikk. Øvelsene så også greie ut så dette skulle gå fint. Det gjorde første økt- og andre økt. På 3. økt derimot innså jeg at den lange juleferien hadde satt sine spor.

På forhånd hadde jeg oppdaget at noen hadde krympet t- skjorten min og om det tok motet fra meg eller ga meg pågangsmot er jeg usikker på. I alle fall hadde jeg med min egen personlige trener på økten. Meg selv i et speilbilde. Mellom hver runde av sirkeltrening møtte jeg meg selv i speilet. I begynnelsen var det tommel opp og heiarop, men etter hvert som ansiktet fikk tilnærmet samme farge som den rosa skjorten min dalte motet. Og da jeg tok meg selv i å jukse på tellingen på ene øvelsen var det bare å skjerpe seg. Aner dere forresten hvor vanskelig det er å ta en korrekt knebøy med en mage som er i veien? Nei, det er bare å innse at dette trenger jeg og det er bare å jobba på! :-) I dag tok jeg derfor noen runder på løpebanen sammen med svigermor og Gasellen.

Om du sliter med motivasjonen slik som meg så har jeg noen tips:

1. Allier deg med en venn. Det er mye lettere om dere er to.
2. Prøv noe nytt og utfordre gjerne deg selv!
3. Bare gjør det! Uansett hvor kort økten er så slår du den personen som ligger på sofaen.

Jeg ser i alle fall fram til å møte sommerkroppen i speilet om noen måneder. Blir du med? :-)

En slik fungerer fint som treningsmanual. Praktisk siden man får tørket støv av den samtidig :-)